Noen tanker om det å være frisk...

Hurra, jeg er friskmeldt!

Vi som er så heldige å være friske, og ha et par hender, et par føtter og en ellers funksjonell kropp, tenker kanskje ikke så mye over det i hverdagen-at vi er funksjonsfriske.

Men jeg kan love dere at en ødelagt ankel og et par krykker kan få hverdagen til å bli ganske så svart. Hvertfall med en gang det skjer. Og da tenker man gjerne over hvor enkelt alt er- når man er funksjonsfrisk.

Nå skal jeg ikke si at jeg hadde det så veldig ille-altså ikke i forhold til mange andre skader eller sykdommer man kan få.

Men før man har fått balansen og muskulaturen i armene i gang, og den verste smerten har gitt seg, så jeg ganske mørkt på dagene.

Bare det å få med seg et glass vann til sofaen var jo plent umulig. Så jeg måtte drikke det meste på kjøkkenet. Og selvsagt var dette på den varmeste delen av sommeren, med over tredve grader ute, og ingen air condition i stuen...

Heldigvis har jeg en meget smart venn, som ga meg denne fine elektriske kjølebagen på bursdagen min, slik at jeg hele tiden kunne ha noe kaldt å helle ned i halsen. Den sto rett ved siden av sofaen...



I tillegg til at det var vanskelig å få med seg noe å drikke, var det simpelthen umulig å få med seg en asjett med middagsmat.Men heldigvis har jeg en snill datter og gode venner som laget middag til meg.


Da jeg såvidt hadde begynt å få teken på krykkene, skulle jeg jo prøve å gå litt tur med den stakkars hunden min, som desverre ikke hadde fått noe særlig skogsturer siden jeg falt. Bånd,krykker, en hund som var meeeget skeptisk til disse pinnene og heller vil laaangt vekk var vel ikke akkurat det mest elegante synet man kunne ønske seg, men pytt. Da skulle dere sett hvordan det var når jeg skulle på bussen. Som selvsagt alltid var full, og alltid sent ute... Og ikke tale om at det alltid var noen som tilbydde meg plassen sin. For første gang på lenge kjente jeg virkelig raseri mot disse menneskene. Smerte og varme gjorde nok ikke min ganske så korte lunte noe lenger akkurat.


Så var jeg en tur på hytta.

Og da oppdaget jeg mannen. Som bodde i campingvogn. Som flyttet rundt på møbler, hengte opp tøy, sprang opp trapper, og var ikke det minste affisert over at han bare hadde ett ben! Da kan man snakke og syte og klage... Jeg kjente jeg fikk dårlig samvittighet. For jeg har jo tross alt to ben. To nesten friske ben, men som hvertfall kommer til å bli friske!


En annen person jeg har tenkt mye på siden krykkene ble mine venner, er en barndomsvenninne av meg. Ann Cathrin.


Jeg ble kjent med henne da jeg var på besøk hos min pappa som ganske liten. Vi var tre jenter med den samme lidenskapen, nemlig hester.


Hun var med en av de første gangene jeg satt på en hest, hun var med når jeg falt av, satte meg opp og falt av igjen. Vi red alle på "Hullemannstallen" og "Dobloug". Ann Cathrin slet av og til veldig.

Foto lånt av Ann Cathrin.

Allerede som seksåring begynte hun å ri ponni hjemme i Stange. Etterhvert flyttet hun til Hamar. Som 11-åring våknet hun en morgen og kunne ikke stå på det ene beinet. Deretter hovnet fingrene opp og det ble konstatert at hun hadde barneleddgikt. Turene var mange inn og ut av sykehuset i perioden fram til hun var 16 år.

Ann Cathrin ble min helt. Hun var modig og tøff med en stå på vilje og stahet som lett overgikk min egen... Hun red sprang. Da hun var i slutten av tenårene måtte hun slutte med det, og gikk over til dressur.

Som voksen har Ann Cathrin blitt et meget kjent navn i ryttersportsmiljøet. Hun har nemlig både gull og sølv fra Paralympics! I tillegg til en hel haug av andre medaljer og utmerkelser, og hun fortjener dem alle!!

Ann Cathrin i samtale med vår egen Märtha Louise under lekene i Athen 2004, hvor hun tok hjem to individuelle gullmedaljer.

Jeg må bare ta av meg hatten for slike mennesker som mannen på campingplassen og Ann Cathrin.

Jeg misunner dem ikke for deres handicap, men for deres enorme stå-på vilje, selvdisiplin og styrke.

Hell og lykke til deg og dine, Ann Cathrin. Jeg har nå kastet krykkene og skal med tid og stunder klare å komme meg opp på en hest igjen. Når du kan, så kan jeg!!

Ann Cathrin Lübbe og sin kjære knabstruper Zanko i sin sølvkür.

Foto: FEI

Vil du vite mer om henne, kan du besøke hennes hjemmeside her

Klem fra Cathrine.